København halvmaraton: kneskade og ødelagt løp | World of a Runner: København halvmaraton: kneskade og ødelagt løp

mandag 14. september 2015

København halvmaraton: kneskade og ødelagt løp



København halvmaraton. Dette var mitt første halvmaraton og jeg gledet meg veldig. Oppladningen har ikke vært helt optimal, men da jeg hentet ut startnummeret i Expo på lørdag fikk jeg skikkelig kick. Stine og jeg shoppet og koste oss med gutta og nøt virkelig en barnefri helg. Løpet var ikke så viktig at jeg ikke kunne ta meg et glass rødvin til maten kvelden før. Vi skulle jo kose oss også.

Søndagen spiste vi en tidlig og god frokost på hotellet. Sommerfuglene i magen kjørte i gang nervene og jeg gledet meg til å komme i gang. Det er ikke veldig mye som gjør meg så nervøs, men jeg må innrømme at jeg kjenner meg spent før denne type arrangement. Spesielt når jeg ikke vet helt hva jeg går til. Vi tok toget ut til Østerport og gikk de to kilometerne til start-/målområdet. Vi leverte bagen med klær, det regnet hele veien bort, så varme klær til vi krysset mållinjen var et must. Heldigvis sluttet det å regne rett før start. Jeg var ganske gira og det tok ikke lang tid før startskuddet gikk for eliteløperne (vinneren løp forøvrig inn på rett over 59 minutter). Det var godt å komme i gang, kjenne energien fra gira løpere og å se pacerballongene rett foran meg. Stine begynte i en pulje før meg, jeg la meg inn bak 1:50 pacerne og håpet å kunne holde følge med disse. Vi krysset mållinjen og var i gang. 



De første 10 km gikk kjempebra. Det var massevis av action rundt trasseen. Trommegrupper, dansere, konfetti, musikkannlegg som dundret i vei og folk som heiet "KOM SÅ". Stemningen var topp og formen god. Det var deilig å se første vannforsyning rundt 4 km. Jeg angret litt på at jeg ikke hadde drukket da jeg startet for menneskemengden gjorde at det faktisk ble ganske varmt i starten. Jeg følte tempoet var godt og holdt gjennomsnittlig 5:20 min/km. Akkurat som planlagt. Det gikk fint helt til 10 km. Da begynte jeg å kjenne kneet. Smerten som kommer på undersiden av kneskålen på høyre kne.

I ukene mot halvmaratonen hadde jeg glemt at dette var det som plaget meg i våres. Dette kneet. Som virkelig ikke trives på asfalt. Jeg har aldri løpt mer enn 13 km på asfalt. Over dette har kneet streiket. Og det var akkurat det som skjedde i går. Jeg prøvde å senke tempoet betraktelig. Så prøvde jeg å løpe med smertene. Men det ble til slutt helt umulig. På 12 km gikk jeg. Det var ikke mulig å løpe. Jeg vurderte å bryte. For meg er ikke det å ha fullført så viktig. Det viktige var jo å gjøre en ordentlig innsats. Men så tenkte jeg på Stine som da måtte dra hjem alene til hotellet. Og det er jo kjipt. På 15 km ramlet jeg inn hos Røde Kors og fikk teipet kneet. Et lite håp om at det skulle holde. Det funket sånn passe i 500 meter. Så ringte jeg Stine. Som sa jeg ikke kunne bryte. Og så gikk vi mot hverandre. Hun hadde jo klint til med en topptid på 1:34 (DU ER RÅ, STINE!!!!) og hadde allerede hentet ut tingene våre. Jeg gikk så raskt jeg kunne.

Folk heiet på meg og prøvde å få meg i gang. Og jeg skulle så gjerne ha løpt- Jeg var jo ikke sliten. Det var ikke derfor jeg ikke løp. Jeg er rimelig sikker på at jeg hadde kommet meg inn på under 1:55. Målet om 1:50 ble litt mye da jeg ikke fikk løpt noe de to siste ukene. Stine møtte meg rundt 18 km. Jeg løp de siste 100 meterne inn. På bildet Stine tok kan man se at det ikke var spesielt godt, men jeg kunne jo ikke gå over målstreken! 


Medaljen ble hengt rundt halsen, men det føltes ikke veldig bra. Og det gjør det ikke fremdeles. Jeg har jo ikke løpt et halvmaraton! Jeg var aldri i tvil om at jeg ville klare å fullføre. Det jeg hadde lyst til var å se hvordan det var å løpe. Men jeg bestemte meg der og da for ikke å være bitter og jeg beit det i meg. Selv om medaljen ikke føles så bra der den henger, så går det helt greit. Det kommer flere sjanser. Jeg vet jeg klarer distansen.

Men neste år København. Da blir det revansj. Og jeg skal trene på asfaltløping slik at kneet ikke får sjokk. Men for det meste skal jeg nok holde meg til skogen. Og Lambertseterbanen. Og det føles veldig greit. For arrangementet var fantastisk. Og jeg skal virkelig føle på hvordan det er å være en ordentlig del av det hele.

Ølen på flyplassen smakte skikkelig godt.

Tiden endte forøvrig på 2:25 offisielt. Nike+ appen stopper tiden når jeg tar en lengre pause og hvis jeg tar bort turen innom Røde Kors brukte jeg 2:18 i bevegelse. Det er jo en helt ok tid. Det var bare ikke det som var målet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar